Det eneste jeg ønsker meg

Og så var endelig desember her, førjulstiden. Det er kaldt, selvsagt. Og mørkt. Det er mørkt når du går på jobb, det er mørkt når du kommer hjem. Slikt kan tære på humøret. Men heldigvis har vi strøm, strøm til lys og varme i hjemmene våre. Det hjelper. Og heldigvis har handelsstanden, gårdeierne og Bymiljøetaten spleiset på fem millioner til julelys i den lokale handlegaten din. Slikt lyser opp i mørket. Der oppe, fem-seks meter over asfalten stråler julelysene, glitrende girlandere, lysende lenker av led, funklende erstatninger for stjernene vi ikke lenger kan se (på grunn av alle lysene).

Akkurat det er til å smile litt av tenker du, og smile det gjør du, der du rusler bortover fortauet mot kjøpesenteret. Du er nemlig tidlig ute med gavene i år. I år skal du ikke løpe rundt i byen på lille julaften med puls i sone 4. I år skal julehandelen være en hyggelig greie. Det har du bestemt.

Du går inn gjennom svingdøren i dørens eget tempo, tålmodig. Du skal opp et par etasjer og du stiller deg på høyre side i rulletrappen, slik at de med dårligere tid enn deg kan komme forbi. Du står der helt stille, stiger glidende opp etasjene. Rundt deg i lange vaiere fra taket henger funklende julekuler, gylne, grønne, røde, grønne. Blant dem er nisser og små flyvende reinsdyr, snøkrystaller, stjerner, kristtorn og misteltein i plast. Du snur deg så du står baklengs i rulletrappen og ser ned på en gedigen gran, også den av plast, stivpyntet til jul med kunstig snø og glitter. I toppen en blank stjerne, og på gulvet under de nederste grenene, en svær haug harde julepakker med brede, blanke silkebånd, og i bakgrunnen hører du Maria Carey.

I don’t want a lot for Christmas, synger hun, don’t care about the presents underneath the Christmas tree.

Du smiler igjen for deg selv, tenker litt på julens varmende budskap om kjærlighet og fred og kjenner etter i lomma om kredittkortet er der du la det, og det er det.