Den magiske tiden

Vi kan fornekte det, men det er liten vits i. Ja, trærne er fremdeles for det meste grønne, men du våkner ikke lenger av sollys gjennom glippene i gardinene. Til frokost spiser du ikke sesongens friske jordbær med yoghurt til lyden av fuglekvitter. Du spiser klissen havregrøt og en skje med fjorårets tran. Til lyden av plaskende regn mot takstein. Det er høst.

Kanskje har du barn som skal i barnehagen. Det er ikke bare å ha å shorts og sandaler og springe ut døra. Regnbukse, genser, jakke, gummistøvler, sydvest må du tre på et motvillig lite menneske. Et lite menneske som ikke klarer som deg å kvele så godt hva det egentlig vil, bite det i seg og gjøre som det bør. Og det det vil er i hvert fall ikke å gå ut døra og ned trappen i klamt regntøy, til regnsvart asfalt, til spruten fra busshjul som brøyter seg gjennom dype hjulspors bekker av rennende vann.

Du har vært flink til å kle på barnet, men ikke like god til å kle på deg selv. Du har småsko og sommerbukser, må ha blikket i bakken og trippe for ikke å plumpe. Men for barnet er hver pytt som den første. Barnet hopper i det med begge bena, fryder seg over spruten. Du vet du burde glede deg over barnets lykke, over dets tilstedeværelse i nuet, men du skal rekke et møte, du har dårlig tid, kjenner at pulsen stiger.

Men du gir det et sekund. Du stopper opp. Løfter hodet, lukker øynene, puster dypt inn, som du har lært i appen, puster ut og så inn igjen.

Og du tenker at snart er det høstferie og det skal være klar luft, sterke farger, kalde netter, men varme dager, og i fjellvannet en halvtimes gange opp fra hytta er det ørret så store at de er kokefisk. Du skal fiske flere av dem og legge noen i frysen, men én skal du spise med sandefjordsmør og agurk og spisskål, og du tenker at dette er egentlig den beste tiden året. Det er tiden da spisskålen fremdeles er sommerlig og sprø, med luft mellom lagene. Samtidig er de første melne potetene her. De er ikke voksaktige kokefaste, slike hvor sausen bare renner av som regn mot oljehyre, de er luftige, de sprekker, de tar opp i seg sausen.

Jammen er livet godt å leve.