Vinterferievin

Nå er vi nettopp ferdig med morsdag og valentinsdag, men så kommer plutselig vinterferien. Aldri fred å få! kan du kanskje tenke om du er litt negativt innstilt. Alltid er det noe, alltid er det en anledning, alltid trenger du kort eller gave eller blomster eller kake eller boller eller en flaske vin å gi bort, og alltid kommer det en ferie, med pakking og bilkø, graving etter skiklær og smurning, prøving av fravokste skistøvler og hjelmer, ombooking av konkursforsvunne gamle flybilletter mot inflatoriske nye, frenetiske forsøk på hastefornying av plutselig utgåtte pass.

Eller kanskje får du ikke vinterferie engang. Det er jo strengt tatt bare skolebarn som får det, muligens en og annen lærer. Vi andre må ta oss den ferien om vi skal ha den, og hvorfor skal vi ta oss den hvis det eneste vi vil er å gjøre oss ferdige med det vi trenger å gjøre oss ferdige med, å bare få være i fred med livet?

Nei, men du! Det er ingen grunn til å være så negativ. Solen har snudd (for lengst), og mellom sørpe og is og kulde har vi glimt av lys og liv: Solen skinner stadig oftere gjennom vinduene, om morgenen kan du høre småfuglekvitter, kjører du bil mot øst en skyfri morgen må du slå ned solskjermen og myse med øynene, går du hjem fra jobb når du egentlig skal kan du fremdeles se din egen lange skygge mot blendende snø.

Men om kvelden blir det fremdeles mørkt. Det kan du takle på to måter. Du kan dyrke det dunkle med dempet belysning, melankolsk lyrikk, brunet kjøtt, med maillard og umami og sauser og sopp, med smeltet ost, med tanniner og motstand, med fylde og dybde og lengde.

Eller du kan stritte imot og friske ting opp, med spotlights og LED og durstemt rytmer, med grønne urter og frisk sjømat, med syre og mineraler, gress og sitrus og eple og liv.

Valget er ditt.