Grillviner

Mennesket er bevisst sin egen dødelighet. Vi er trolig klodens eneste eksistensialister.
Vi har språk. Vi lager kunst. Vi dyrker jorden og holder husdyr. Vi har laget kompliserte politiske systemer, byråkratier, uforståelige finansielle instrumenter. Vi har vært på månen, vi har vært i havets dypeste groper og dyp. Vi bruker redskaper så avanserte at vi til og med kan produsere andre, kunstige intelligenser!

Men det er grilling som gjør oss til mennesker.

Grilling er ikke bare en slik ting som mennesker og bare mennesker gjør. Av dem er det mange. Nei, grilling er den ene tingen som muliggjorde at vi faktisk ble til mennesker. Vel kunne vi løpe lenger enn noe annet dyr, vi kunne forfølge en hjort eller sebra eller antilope til den kollapset av utmattelse og la seg pesende ned med bedende øyne – et lett bytte for selv våre tidligste primitive våpen. Vel kunne vi med flintkniv skjære av kjøttet, knuse bena, få tak i den verdifulle margen.

Det var vel og bra. Men uten ilden ville vi ikke hatt evnen til å tenke særlig dypt. Vi ville ikke hatt hode til å lese et spor fra et flyktende dyr, vi kunne ikke skjerpet en stein og laget en øks.
En gorilla har ikke tid eller krefter til å sitte å tenke, den må spise raw food hele dagen (20kg!), og ikke bare må den finne all denne maten og plukke den og tygge den, gorillaen må fordøye, og å bryte ned så mye rått grønt krever en haug med tarmer og ikke så rent lite energi. Det blir lite igjen til hjernen.

Men vi har ilden! Og den har hjulpet oss å frigjøre næringen vi trengte for å utvikle våre store hjerner. Senere kom koking og steking og braisering og sous vide, men det begynte med rotfrukter og margbein og blåskjell i glørne, rykende, dryppende kjøtt på et spidd. Varmen bryter ned maten, tilgjengeliggjør energien, den sparer fordøyelseskanalen for en mengde med arbeid. Vi trenger (heldigvis) ikke spise som en ku eller en gorilla for å få kaloriene vi trenger til tankearbeidet vårt.

Grilling har gjort oss til mennesker.

Tenk litt på det neste gang du fyrer opp, pleier varmen, vifter, blåser på flammene, utålmodig venter på at glørne skal spre seg. Tenk på det når du trer kyllingvingene på spiddet, når du fileterer makrellen og folder den ut, pensler den forsiktig med olje, legger den med skinnsiden ned på varmen, lar den forsiktig grille til skinnet er sprøtt og knasende, fisken saftig og fet. Tenk på det når du står der med grillklype og vinglass og snur på aspargesstenglene én og én, så de ikke skal falle ned i sprekkene. Tenk på det når du dypper nykålen i vann før du legger den på risten, så den damper og blir mør uten å bli for svidd, tenk på det når du spiser den søte kålen med flaksalt og smeltende smør. Tenk på det når biffen drypper og ilden blusser til værs minst en meter, mens du, uten stress, behersket og rolig flytter på kjøttet og flammene stilner: Det er dette som gjør deg til menneske.