Som en rød sokk i hverdagslivets vaskemaskin

Vi er inne i de milde maidager: Himmelen er blå, bjørka er grønn. Dagene er røde. Og de smitter. Som den røde sokken, bortgjemt i et putevar i hverdagslivets vaskemaskin farger de røde helligdagene av. Alle dager i nærheten, de inneklemte dagene, får rødskjær og blir rosa. Og når en hverdag først er blitt en rosa dag er det kanskje like greit å stikke på hytta, tenker du, eller kanskje du kan hoppe på et fly til utlandet, om Euroen og inflasjonen og klimaskammen tillater. Du får jo jobbet litt. Du kan sitte på hyttetrammen med morgenkaffen og facetime med teamet. Eller du kan jobbe på balkongen i airbnb-en, skue utover Middelhavet i pausene mellom e-poster og telefonmøter, med skyggelue og solbriller og solkrem, med lyset på laptopen skrudd opp til fullt, vendt bort i fra solen. Middelhavssolen gjør det lyse så lyst og det mørke så mørkt, og skjermens dioder, som på dunkle norske vinterkvelder stråler så sterkt og så blått at det holder deg våken hele natten, lenge etter at du har lukket øynene og lagt hodet på puten, forsvinner i sollysets kraft.

Men husk: Det finnes andre måter å gjøre kalenderens gråhvite dager mer interessante på enn å stikke fra alt. Heller enn å la de røde dagers farge smitte grumsete blekrosa over på dagene rundt, kan du gi hverdagene mangefargete mønstre! Den hverdagslige arbeidslysts tydelige klare hvite kan lives opp med striper eller ruter eller blomster eller abstrakte fargerike fraktaler av hverdagsglede.

Hvordan du gjør det er opp til deg. Du kan, om morgenen, ved frokosten, eller i en pause, tillate deg fem minutters humring over en vitsebok. Eller du kan sette deg ved sjakkbrettet og løse en krevende oppgave. Du kan ta på hodetelefoner, høre Glenn Gould spille Bach. Du kan stelle bonsaien, vanne litt, klippe litt. Du kan løpe en tur rundt kvartalet, ta tiden, få opp pulsen og slik tilføre lykkestoffer i blodet, kjenne på hvordan tanker og kropp henger sammen.

Eller kanskje, for deg, setter det tilstrekkelig med farge på hverdagen å sitte på en benk i en hage, når du mot slutten av dagen er ferdig med plikten og skal nyte din hvile: Du slipper deg sakte ned på benken, kjenner det harde, kalde hvitmalte treverket mot baksiden av de
shortskledde lårene. Du lukker øynene, hører fjern bilstøy blande seg med forsiktig rasling av unge grønne bjørkeblader. Du lener hodet tilbake, åpner øynene og ser opp i tretoppene, og det er så langt opp at du nesten blir svimmel, og du ser raklene som henger der over deg, de vaier i vinden og slipper skyer av pollen du ikke kan se. Du vet det er deres skyld at det kiler i nesa og at det klør i øynene, at du er mo og trøtt i kroppen og helst bare vil sove hele dagen, men allikevel synes du det er vakkert. Du klarer å tenke at det ikke er bjørkas hensikt å plage deg. Bjørka vet ikke at du er allergisk, den vil bare formere seg, og den gjør det på den eneste måten den kan, den slipper hundretusenvis, millioner, milliarder av mikroskopiske partikler rett ut i luften rundt deg, og den gjør det i de fineste ukene om våren, og du får nesten ikke puste.

Men du tilgir bjørka, viser miskunn med den, tenker at du kanskje selv, som bjørka, har gjort en og annen dum ting i tankeløs formeringslyst. Kanskje har du også, muligens uten å vite det selv, påført andre lidelse, men det har du jo aldri ment, og du føler et øyeblikk på en slags sorg og medlidenhet over dem du har såret, men du føler også samtidig en ro. For du er i naturen, du er som naturen, du er naturen. Skillene finnes ikke. Og naturen virker ikke perfekt, men den virker, og om det iblant gjør litt vondt får du bare tåle det, for det meste er skjønt, og alt henger sammen.

Hos Meinklang i Burgenland i Østerrike legger de all sin energi i at naturen skal få gjøre jobben sin, både i dyrkingen av druer, og i druenes transformasjon til vin. Det gir fyldige, men friske viner, med intens frukt, høy konsentrasjon og masse personlighet. Det er Epic et godt eksempel på.